Foto:

Vi er 6 år

Flertallet av oss studenter på UiT er i aldersgruppen som vokste opp med  ”Jul i Blåfjell” (1999). Like sikkert som at folk skal klage på at juleprodukter kommer ut i butikkhyllene for tidlig, blir det klaging på NRK sitt valg av adventskalender.

Begrunnelsen fra NRK er at programmene er utdaterte, og at nåtidens barn ønsker noe annet. Men er det litt sånn som grønnsaker og barn? At flesteparten av ungene heller vil spise på McDonalds enn å putte i seg blomkål, men vi tvinger i de likevel siden vi vet hva som er best for de. Eller er det kun snakk om 20-åringer som er lei av alt som heter voksenlivet, og ønsker å drømme seg tilbake til gamle dager – og dermed tvinger med seg nåtidens fem-åringer?

Tid for fornektelse og dagdrømming

Okei. Nå later vi som at jeg ikke er 21 år (22 år om 1 måned – men i latterlig fornektelse), og dere som leser er ikke 18 ++ og totalt motløse for norsk økonomi og spørsmålet  ”hva i huleste skal det egentlig bli av meg?”. Vi går ikke på universitet, og vi bruker ikke skattekort, men derimot frikort. Justin Bieber er en liten unge (noen vil si at sånn er det fortsatt), og han droppa aldri noen konsert fordi det var litt vann på scenen. Michael Jackson er ikke død. Wenche Foss er ikke død, og alle fra ”Brødrene Dal” er fortsatt i live. Den gode fornektelse – verdens beste medisin. La oss bare late som. Litt til. Det er desember, men ikke den forferdelige desember som vi har nå. Vi har ikke eksamener og heller ikke konstant vondt i magen fordi vi ikke aner om vi er forberedt godt nok, og vi juger ikke til foreldrene våre og sier ”joda, det gikk dritbra” med tårer i øynene, fordi vi vet det gikk til helvete.

Okei. Jeg er 6 år, og du får regne ut sjøl hvor gammel du var i 1999 (jeg kan ikke gjøre alt for deg heller). Jeg går på barneskolen, og jeg elsker skolen. Alt med skolen er kjempegøy, for det eneste jeg gjør er å tegne, og å late som at vi er diverse dyr. Det er førjulstid, og verdens beste måned er i vente. Jeg skal få masse gaver, som jeg alltid visste hva inneholdt. For jeg likte å åpne de før tida, jeg. Ett år så fikk jeg beskjed under middag at noen hadde åpna pakken med rulleskøyter i, og noen ikke fikk julegaven likevel. Vi fikk julepakke-kalender, og hver kveld klokken 18 så vi på TV. Og hva var det som var der? Jo. Jul i Blåfjell.

Nisser i fjellene

”Var det sant? Var det virkelig nisser som bodde oppe i de store fjellene?” Tanker du holdt for deg selv på barneskolen, for du tenkte at det hadde vært en flau ting å spørre om høyt, men du lurte litt likevel. Du lurte på hvordan de hadde det. Om hvordan det var å leke ut i blå-timen, ha en bror som snakka baklengs hele tiden, og ha verdens kuleste blå lue. Å, Trulte. Tenk å være Trulte, da!

Alt går så fort

Dette er jo selvfølgelig ikke tanker jeg har nå lenger. Nå er jeg jo voksen. Den gang var jeg en liten jente som elsket adventskalendere. Nå er jeg heldig om jeg greier å komme meg igjennom én episode av en eller annen amerikansk sit-com, uten å spole eller ta på pause eller bare komme på alt annet burde gjort i stedet. Jeg kan ikke huske sist jeg så en hel episode av en tv-serie uten å enten sitte på mobilen eller pc-en hele tiden i bakgrunn. Alt går så fort, og det er så mye jeg må rekke. All tid som jeg egentlig skal bruke på å samle opp energi, blir bare brukt til å ha kosen i bakgrunn, mens jeg fokuserer på alt det viktige (les: facebook) først.

Hvordan ble det sånn? Og er alt det kjappe og det mer effektiviserte så bra for ungene som vokser opp nå?

Fakkeltog

Når jeg kom til Tromsø og så opp på fjellene, fikk jeg de samme tankene som jeg gjorde på barneskolen. Jeg nesten hviska til meg selv ”Der er Blåfjell, ja”. Kan ikke si det til folk, skjønner du vel. De tror du er gæren da.

Nå går folk på min alder, som er vokst opp med Jul i Blåfjell, i fakkeltog for å få Jul i Blåfjell tilbake på skjermen. La oss smake litt på den setningen der. Vi er så skinnsykt heldige. Jeg elsker at vi går i fakkeltog om å få tilbake en tv-serie. Nå har jeg lovprist Jul i Blåfjell i nesten tre hele sider, men jeg må være ærlig med dere. Ja, Jul i Blåfjell er bra det. Men skal jeg si deg noe enda bedre?

Amalies jul. Én sesong fikk den. Én lusen sesong. Det var jo nisser på loftet! Mye mer realistisk. Men det er også en små flau ting å innrømme. Jeg skal slutte å bli flau for alt mulig. Neste år ser du meg mest sannsynlig helt alene, i et fakkeltog for å få tilbake Amalies jul. Du skjønner, det er viktig for meg å gå fakkeltog for de små tinga for å kjenne gleden over at vi slipper å demonstrere mot de store tinga.

Illustrasjon: Boyka Todorova
Illustrasjon: Boyka Todorova

Tekst: Kristin Sofie Hvattum

Illustrasjon: Boyka Todorova

Kolorist: Kisarael Elementum

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail