Foto: Rasmus W. Olsen

Natursyn, del I. Mennesket, på siden av naturen.

I tråd med globaliseringen og et stadig større skille mellom mennesket og naturen, handler det i større grad nå enn før om å bruke opp, for å selv ikke gå tom. Vi forbruker oss ut av forbruket, og legitimerer det hele med at mennesket er adskilt fra naturen, som kun er der for å tjene våre behov på godt og vondt.

Tekst og fotografi: Rasmus W. Olsen

Natursyn

Under renessansen utviklet det seg et menneskesyn hvor mennesket havnet i sentrum, og jorden på et tidspunkt måtte vike for solen som universets sentrum. Det er påfallende hvordan mennesket og solen blir sammenlignet, i sær når mennesket sett på siden av naturen tilsynelatende er gitt et moralsk ansvar for å beskatte naturen slik det lyster og i mange tilfeller til egen fordel.

I litteraturen som omhandler miljøetikk fremkommer et viktig poeng vedrørende natursyn; det differensieres mellom ulike miljøetikker deriblant menneskesentrert-, dyresentrert- og livssentrert miljøetikk. Innenfor den enkelte ser man kun argumenter for den gjeldende etikken som moralsk betydelige. Man finner også økologisk holisme som kun ser biosfæren som helhet og de store økosystemene som utgjør den, som moralsk betydelig. Poenget gjør seg gjeldende i det man ser miljøutfordringer som et moralsk problem, ved at prinsippene man støtter seg på har rot i en eller flere av disse etikkene. Man tar dermed utgangspunkt i miljøutfordringer som en verdidebatt, snarere enn en økonomisk, sosial eller økologisk debatt – som sammen utgjør begrepet bærekraft.

Som samtidsmennesker er identitet noe som settes svært høyt og positive assosiasjoner ved selvet vekter ofte tungt i motsetning til etiske hensyn tatt ved kjøpsbeslutninger i hverdagen. Om man ser seg selv i lys av identitet og forbrukersamfunnet, er det naturlig å se naturen som et middel til selvrealisering. Dersom man ser seg selv i lys av miljøetikk og tar et moralsk standpunkt til natursyn, demrer en ny hverdag.

Identitet gjennom arbeid

Mange har en hverdag som består av arbeid mer eller mindre fra man står opp til man legger seg. Noen legger seg riktig nok ikke, men det er et fåtall. Arbeidet den enkelte går til hver morgen blir stadig en større del av identiteten vår, i kjølvannet av at fagdisipliner sammenkoples og gir utslag i stadig mer ensrettet personalpolitikk og selskapsstruktur. Dette er noe man finner i store konserner hvor mennesker arbeider for minstelønn, og samtidig klarer å være motiverte.

Ansatte svelger selskapenes slagord rått, og inkorporerer dem ukritisk i sin identitet og personlighet. De svever rundt i troen på at de en dag vil få lønnsøkning eller bli forfremmet, så lenge smilet ikke visner selv når de nærmer seg utbrent. Innerst inne vites det at noen er klare til å overta plassen og at vi arbeider for noen andre enn oss selv. Fastlegen kan opplyse at «ingen takker deg for å være utbrent», ironisk nok. Ironien blekner i det man tenker at arbeidet består av å jakte, fiske, sanke og akkumulere ressurser nok til å overleve neste vinter.

Dystopi

Bildet som males er nokså dystert og kan enkelt forveksles med et dystopisk utsyn over verden. Det skjer et eller annet med oss når vi møter den samme grå hverdagen, med dette utgangspunktet som gjør at vi holder det ut. Vi møter andre mennesker som har det akkurat likt. Man ser hverandre i øynene og anerkjenner noe. Prater gjerne om detaljer i arbeidshverdagen som plager oss, over en kaffe. Vi samles rundt bålet.

Leirbålets betydning og naturtilstanden

For mange mennesker har ild – nærmere bestemt et bål – en viktig plass i deres bevissthet. Bålet symboliserer en nærhet til naturen og samtidig en distanse i form av å være herre over den. Noen mener de er flinke til å tenne bål, andre mener at opptenning av bål ikke kan kvantifiseres og måles. Et bål kan være stort og bestå av både naturlig brennstoff iblandet søppel, det kan også være lite og bestå utelukkende av organisk materiale.

Det handler om hvilken innfallsvinkel man har til det å tenne ild. For minimalistene der ute handler det om å generere nok varme til å tilberede mat, etterlate få spor både før, under og etter tenning, samt å ikke bruke unødvendig mye ressurser på sanking av ved. Bålet skal dekke de mest primitive behovene og ferdig med det. På den andre siden finner man dem som tenner bål for å kvitte seg med søppelet de ikke orker å bære med seg, eller lage koselig stemning, selv om de er posisjonert langt unna bålet i tykke og moteriktige dunjakker.

Dersom det minimalistiske bålet representerer måtehold og nærhet til naturen, representerer søppelbålet forbruk og det å være distansert fra- og herre over naturen. Sistnevnte kan sees som et uttrykk for en hedonistisk morallære.

Det kan virke søkt å moralisere over ulike typer bål, men mennesker måler også hverandres identitet ut fra hvilke matvarer man handler, hvilke biler man kjører og hvilke selskaper man synes det er moralsk forsvarlig å investere i. Helt sikkert er det at et stort bål krever mer brennstoff og større ressursbruk under sanking. I løpet av livet opptrer vi i ulike former etter som identiteten vår endres, døgnfluen er et spennende ferskvannsinsekt som gjør det samme.

Døgnfluenes livssyklus

Døgnfluen starter livet som et egg og utvikler seg deretter til et nymfestadie, hvor den forblir i opptil to år før den bryter vannoverflaten og utvikler vinger – subimago-stadiet. Fra dette stadiet handler det kun om reproduksjon frem til nye egg er lagt, og både han og hun dør og blir liggende i vannfilmen som næring til andre organismer – spinner-stadiet.

Døgnfluenes livssyklus kan sammenlignes med menneskets livssyklus i et fatalistisk perspektiv, hvor samfunnets normer er naturen og mennesket er døgnfluen. I dette perspektivet har vi ikke fri vilje hva gjelder de brede linjene i livsløpet vårt, akkurat slik som døgnfluene. Med andre ord kan man trekke en parallell til hvordan konformitet i form av den normative sosiale påvirkningen i noen grad endrer vår identitet til å ligne hverandres. Og hvordan de brede linjene er forutbestemte og upåvirket av menneskets vilje.

Hvis man da – tilbake til døgnfluenes livssyklus – ser for seg at selvrealiseringen finner sted en plass mellom subimago- og spinner-stadiet og at den fordrer konformitet til samfunnets normer, er det nærliggende å si at man ikke egentlig behøver særlig mye. Nok næring, en partner og en god porsjon flaks.

Verdisyn og naturen

Vi ser oss selv på siden av naturen og ikke som en del av den, og kommer da tilbake til argumentet om at mennesket i mindre grad enn før har rom til selvrealisering utenfor normene. En tanke om homogenitet rundt det å utvikle sin identitet materialiserer seg, og avslører de enkle mekanismene som driver forbrukersamfunnet fremover. Mennesket blir forespeilet en illusjon om at det trenger mer enn det gjør og at behovene er større enn de egentlig er, og normene tilsier og legitimerer at dette er moralsk riktig. Naturtilstanden defineres ut fra ønsket levestandard og ikke ut fra et natursyn hvor menneskets rolle i- og påvirkning på naturen, bør være grunnverdien i våre beslutninger vedrørende forbruk.

Det snakkes om reduksjon i utslipp av klimagasser, bærekraftige løsninger og en grønnere miljøpolitikk. Vi bryr oss, vi stemmer og vi kjøper varer og tjenester merket med miljøvennlig, men endrer i liten grad vårt verdisyn og våre holdninger til natursyn.

Dersom man tar noen skritt tilbake fra elvebredden og tenner et nøkternt kaffebål, bevitner en stor døgnflueklekking og tillater seg selv å tenke på hvor vakre disse tingene er i sin enkelhet, så er man ikke så langt unna å se seg selv som en del av naturen og ikke på siden av den.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail