Foto: Paolo Neo, Wikimedia Commons

I full blomst

Mange studenter sliter med ensomhet. Kanskje det er noen av dine studievenner eller -venninner som nettopp er i faresonen. Vær oppmerksom på de rundt deg. Ser du noen som sitter ensom så ta kontakt med dem for en liten prat. Ikke la en aktiv og pyntet Facebook eller Instagram profil lure deg. Bry deg!

 Av Oda Camilla Rykkje

Jan satt med kniven i hånda. Han hadde tatt med seg en av knivene fra hybelkjøkkenet. Kanskje var det noen som oppdaget at den manglet og kom bankende på døra hans for å spørre hvor den var blitt av. Han håpet i alle fall det. Øynene gløttet stadig mot døra etter hver minste lyd som kom fra kjøkkenet utenfor.

Sakte, nesten som et lett kjærtegn, førte han kniven over det venstre håndleddet. Han brukte ikke nok trykk til at knivbladet skar i huden, men han kunne føle det kjølige metallet der det beveget seg på tvers av håndleddet. Han gjentok prosessen igjen og igjen. Det hele ville være så lett. Et lite kutt og han ville se blodet strømme. Han lurte på om noen i det hele tatt ville merke om han ble borte. Var det noen som ville savne han om han ikke var der? Jo, selvfølgelig var det det. Familien ville sørge over hans død. Men utenom familien, var det noen? Han viste ikke. Ensomheten satt som et stort hulrom inni brystkassen. Den ble bare større dag etter dag, som en umettelig tomhet – et svart hull som spiste ham opp innvendig. Kvalme kom plutselig over ham, og Jan kastet seg over sengekanten for å gripe tak i bøtta som stod ved hodeenden av sengen. Kniven lå glemt på madrassen mens han brakk seg over bøtta; enn så lenge.

Det var mandag. Jan hadde nesten ikke sovet i løpet av helgen. Hjernen hadde kvernet utrøttelig. Tankespinn og fantasier hadde holdt ham våken. Nå satt han klar i auditoriet. Forelesningen begynte snart og studenter ymlet blant radene mens de så etter sine venner og et sted å sitte sammen. Selv hadde han mange ledige plasser ved siden av seg. Han håpet (åh gud, hvor han håpet) at noen kom og satte seg vedsiden av ham. Han latet som om han var opptatt. Fingrene trykket febrilsk på telefonen, mens han skannet rommet i skjul. Han sjekket Facebook. Et knips og noen tags senere, og et bilde ble lagt ut på Instagram om forelesningen som skulle begynne. Likes datt inn fortløpende. Han hadde flere følgere fra andre medstudenter. Men likevel, likevel var setene rundt ham tomme. Kanskje det var noe galt med ham. Kanskje var han frastøtende? Forelesningen begynte. Pausene kom og gikk. Lunsjen var spesielt fæl, men han fikk seg til å spise mens han satt på bordet bak noen medstudenter. Han observerte dem der de satt. De var glade og smilende. Han forestilte seg hvordan det var å sitte der med dem. Hvordan det ville være å kunne ta del i praten og latteren som fløt så lekent mellom dem.

Uken fortsatte ubønnhørlig. En lommekniv var blir kjøpt og blitt en fast venn. Den hadde fått en fast plass i bukselomma, lett tilgjengelig om han skulle trenge den emosjonelle støtten han følte den gav.

Det var torsdag. Han satt igjen i auditoriet. Setene rundt han var like tomme som de hadde vært de andre dagene. Han fiklet med telefonen igjen og et nytt bilde ble publisert på Instagram. Likes datt inn og Jan smilte tomt mot mobilskjermen. Han ville allerede gå hjem. Hvorfor hadde han komt i det hele tatt? Foreleseren begynte forelesningen, men Jan fikk ikke med seg noe. Første pausen kom og gikk. Det samme gjorde den andre. Lunsj nærmet seg og han tviholdt rundt kniven i lomma. Ville noen merke om han døde blødde i hjel her i auditoriet? Ville de i det hele tatt bry seg? Foreleseren var bare opptatt av å bli fortest mulig ferdig og studentene rundt ham så ikke lengre enn til naboen som satt ved siden av dem.

«Hei! Er det du som kaller deg ‘janil21’ på insta?». Han skvatt til. Forelesningen var over og det var tid for lunsj. Ved siden av ham stod en av medstudentene og smile til ham. «Ja, det er det» han måtte kremte. Stemmen sprakk. Det var lenge siden han hadde snakket sist. «Fantastisk! Jeg er Simen. Har fulgt deg en stund nå. Digger kommentarene dine om foreleserne. De er spot on!» Jan kunne ikke annet enn å smile og takke blygt. Det var lenge siden noen hadde snakket direkte til han. «Jeg og gutta skal spise lunsj ute siden det er så varmt. Blir du med, eller?» Jan nikket. «La meg bare samle sakene mine.» «Supert! Møt oss med døra.» Jan nikket igjen. Det hele var bare for surrealistisk. Mekanisk la han sakene sine i sekken. Da han reiste seg kunne han se Simen stå med sammen med to andre på hans egen alder. Han gikk opp til dem sakte. Var dette bare et triks? Var de ute etter å gjøre narr av han? Han følte seg med ett så usikker, som om han var i en lekk båt på dypt vann.

Han gav dem et nervøst smil da han nådde dem. Simen smilte trygt tilbake. «Marcus, er navnet» sa den første av de to andre, mens han strakte ut hånden. Jan tok den i sin egen. «Jan, hyggelig.» «Christer.» sa den andre og prosessen ble gjentatt. Før det ble en pinlig stillhet fikk Simen i gang en diskusjon om faget de nettopp hadde hatt, mens de ruslet mot utgangen. Jans nervøsitet forsvant litt etter litt og han ble mer og mer en del av samtalen.

Kniven, ja den lå glemt i lomma.

Denne novellen er ren fiksjon. Den er ikke basert på noens liv eller hendelser.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail