Foto: Julie Hagerup

I felten

Fredagskvelden er ikke alltid like lett for jenter med korte skjørt.

Tekst: Ida Bing // Illustrasjon: Julie Hagerup

Jeg befinner meg midt i felten, omringet av haglende kommentarer og snikende klåfingre. Byen en fredagskveld. Eyelineren ligger som et fordreid puslespill over begge øyelokk. Som forvirret Oslo-menneske glemmer jeg så alt for ofte at snøværet aldri stopper, og at isen ligger og lurer helt til april. Kanskje mai. Tidligere på kvelden stod vi foran speilet: Er denne for kort? Sitter dette skjørtet for stramt? Kan jeg ha denne utringningen? Vi rådfører oss og blir etter hver enige. Så skifter jeg en gang til, og går for stram bukse og t-skjorte. Casual ikke overpyntet. Vil helst ikke sende signaler om alle forberedelsene som ligger bak, og at antrekket har vært til vurdering i over 30 minutter. Og alle forberedelsene, tenker du da på at skjørtet må ha samme toner i svart som overdelen, og at BH-stroppene ikke skal synes utenfor kanten? Det er mye som må passes på, men de restriksjonene jeg forholder meg til om hva påkledning angår, ligger litt utenfor selve påkledningen. Heller dreier det seg om hvilke signaler de utsonder. Ting skal helst ikke være for kort, for kroppsnært eller henge for langt ned på brystet. For da vet jeg hva som kommer.

Som jente er jeg til stadighet opptatt av hva jeg har på meg. Ikke fordi jeg slavisk følger en trend, eller til stadighet kler meg etter vær. Jeg går i joggesko året rundt, og kjøper stort sett klær på Fretex eller billigere kjedebutikker. Jeg er derimot oppmerksom på hva klærne signaliserer, og kan desverre konkludere med at visse antrekk fører til mer oppmerksomhet. Oppmerksomhet som i mine øyne er uønsket. Jeg tror flere i min situasjon kan si seg enig i at hva de velger å ta på seg en fredagskveld kan bli utslagsgivende for hvem de havner i snakk med. For flere er desverre et kort skjørt samsvarende med løssluppenhet. Og attraktivitet, ikke minst. I felten blir flere utpekt som hovedmål basert på sin attraktivitet, den kan vi alle være med på. Men at høy attraktivitet baserer seg på korte lengder, store hudoverflater og en synlig kløft synes jeg er synd. Et fint smil blir lett utkonkurrert av åletrang magetopp og hotpants. Magetoppen ender opp som blink. Selv kan jeg stolt trippe nedover Mackbratta et kort skjørt, men ende opp med å angre etter kveldens andre pils på byen.

I felten tar mange seg en langt større frihet enn de ellers ville gjort i hverdagen. Jeg skal ikke legge skjul på at soldatene er gutter og jentene ofte er ofre. I en del av feltarbeidet mitt, som jeg liker å kalle det, har jeg selv lagt merke til hvem av oss som fortest blir utpekt som ofre. Ofre, i den grad av at kontakten som etableres ikke skjer frivillig, og at den skjer i en negativ forstand. Legges det en fremmed hånd på ryggen smyger denne lettere ned baken hvis skjørtet er kort. Kommentarer og tilnærminger sitter ofte løsere jo trangere kjolen er. Det burde ikke være slik. Hvis jeg velger å kle meg mer sexy når jeg er på byen enn jeg ellers ville gjort hjemme i sofaen, fortjener jeg ikke flere kommentarer fra fremmede av den grunn. Jeg ønsker ikke å være en utstillingsdukke kun fordi jeg har tatt på meg antrekk som viser mer hud. Nettopp fordi kommentarene baserer seg på hvor fin rumpe jeg har, hvor sexy jeg er eller «at jeg ser ut som en jente som digger SM». Sistnevnte er, tro det eller ei, helt sann. Jeg ønsker ikke å høre at jeg er attraktiv når attraktiviteten blir tolket i den retning av at jeg er en jente som kun ønskes kontakt med fordi jeg har «en digg kropp». Eller at jeg lettere ville sagt ja til å bli med noen hjem.

Noen jenter bruker antrekkene sine til å lettere etablere kontakt med fremmede på. La dem dure på, det er ikke disse jentene jeg henvender meg til når jeg spør; har du opplevd at noen har stirrekonkurranse med brystene dine? Skulle du ønske blikket var rettet mot dine egne øyne, og angret bittert på at du valgte toppen med utringing? Du bar den kanskje med stolthet ut døra, tenkte at nå, nå ser de flotte ut, og kompleksene var stagget for en stund. Men at de få vennlige ansiktene du valgte å rette din oppmerksomhet mot ikke så tilbake i ditt, fikk deg til å føle at du var på utstilling i en slags konkurranse, og kompleksene kom taktfast tilbake.

Jeg har opplevd at flere tar seg stor frihet i å kommentere hva jenter har på seg. Dette er ofte fordi tøystykkene hun har tredd over hodet og oppover beina ikke er fine nok: Fremmede gutter kan komme bort, sier hei og slå av en prat. Bare etter få minutter kan det slenges ut et spørsmål om hvorfor jeg har på meg en bukse med høyt liv. Det burde jeg ikke ha hatt, er beskjeden, for jeg vil aldri få meg noe på byen med den buksa. Den roper jo gamlehjem. Jasså? Jeg kunne valgt å hamre tilbake med å kommentere grusomme frisyrer, krøllete skjorter eller svettelukt, men jeg kjenner ikke personen i andre enden. Jeg ønsker ikke å fornærme noen jeg knapt vet hva heter, og gjøre han usikker på seg selv og situasjonen. For jeg fortjener ikke å høre det – at jeg har tatt på meg en løs bukse, eller stramt skjørt, er mitt valg. Jeg blir kanskje mer eller mindre av noe, for noen, på bakgrunn av hva jeg kler på meg. Men hva noen tror jeg er, skal ikke ligge til grunn for utnyttelse av frihet, kroppskontakt, kommentarer eller tilsnakk.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail