Foto:

Hva er egentlig problemet med prostitusjon?

Seks år etter at den norske sexkjøpsloven ble innført er forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester fremdeles et svært omstridt tema. 1 januar 2009 ble det kriminelt å kjøpe seksuelle tjenester, mens salg av sex forble lovlig. Norge fulgte derfor i fotsporene til sitt naboland Sverige, og internasjonalt snakkes det om ”den nordiske modellen” for prostitusjonslovgivning.

Tekst: Pernian Shafiei Ranjbar // Illustrasjonsfoto: Olga Shavrina

VISTA Analyse hevder i sin rapport fra 2014 å kunne vise at prostitusjonen i Norge har gått ned. Likevel mener kritikere av lovgivningen at sexkjøpsloven rammer de forkjemperne hevder at loven skal beskytte: de prostituerte.

Hva viktige stemmer i samfunnet anser å være problemet med prostitusjon har betydning for hvilke politiske tiltak som oppfattes som best, akseptable og nødvendige. Her spiller media en viktig rolle som premissleverandør. I forkant av innføringen av sexkjøpsloven stod argumentet om at loven ville være et viktig redskap for å bekjempe menneskehandel, sentralt. Ved å kriminalisere kjøper, og ikke selger, skulle man vise at det var feil og uetisk å straffe kvinner i prostitusjon. Likevel har både forskere og interesseorganisasjoner vært svært kritiske til konsekvensene av sexkjøpsloven. Kritikken har blant annet gått ut på at de prostituerte ikke har blitt hørt i opptakten til loven, at deres situasjon betegnes som forverret, videre at loven har blitt brukt som et middel til å regulere migrasjon til Norge.

Ingen ny debatt

Professor May-Len Skilbrei, som forsker på prostitusjon, har undersøkt ulike problembeskrivelser om prostitusjon i perioden 1970 til 2009 i Norge. Mens prostitusjon på 70-tallet ble beskrevet som et problem relatert til vanskeligstilt ungdom, ble prostitusjon omtalt som et likestillingsproblem på 80-tallet. På 90-tallet snakket man om prostitusjon som et ordensproblem, mens problemet med prostitusjon på 2000-tallet endret seg til et problem knyttet til migrasjon og menneskehandel.

Selv om mediedebattene i forkant av innføringen av loven i hovedsak sentrerte seg rundt sex-salg i større norske byer som Oslo og Bergen, omhandler prostitusjonsdebattene også Nord-Norge. Statsviteren Dag Stenvoll har studert mediedekningen av den såkalte Finnmarksprostitusjonen på 90-tallet. I følge Stenvoll ble russiske kvinner i prostitusjon beskrevet som en trussel mot offentlig orden, helse og moral. Media konstruerte ”Finnmarksprostitusjonen” som et sosiopolitisk problem assosiert med sosiale definisjoner om hva som er ”normal” og ”avvikende” atferd. På denne måten ble russiske kvinner i prostitusjon representert som et symbol på et problem som legitimerte sterkere kontroll av Norges grenser. Synnøve Jahnsen (2007) har i sin forskning vist hvordan nigerianske kvinner i forkant av innføringen av sexkjøpsloven ble beskrevet som radikalt annerledes enn norske prostituerte i den norske mediedekningen. Skillet mellom utenlandske og norske kvinner i prostitusjon står fremdeles sentralt etter kriminaliseringen, og mange av løsningene som diskuteres er basert på hvilken bilder man har av aktørene.

Offeret eller arbeideren

Debattene om prostitusjonspolitikk er både ideologisk og følelsesladet betinget. Dette skaper en etisk polarisert diskusjon hvor støttespillerne for sexkjøpsloven argumenter at et forbud er et grunnleggende virkemiddel for å beskytte ofrene i prostitusjon. Spesielt er disse argumentene relatert til en oppfatning om at samfunnet må bli kvitt prostitusjon for å bekjempe menneskehandel og vold mot kvinner. På den andre siden hevdes det at menneskehandel kan bli bekjempet med andre midler, og at loven derfor er unødvendig. To dominante utrykk om kvinner i prostitusjon i mediedebattene er fortellingen om ”offeret” eller ”arbeideren”. De som fremhever de ulike representasjonene har både forskjellig tilnærming til hva som anses å være problemet med prostitusjon, og derfor også hvilken løsninger de mener er de beste. Begge representasjoner forsøker å fjerne de historiske stigma som tradisjonelt har vært relatert til å være prostituert, slik som å være langt nede på rangstigen, men på to svært forskjellige måter. Mens arbeiderepresentasjonen forsøker å normalisere prostitusjon som en jobb gjort av en rasjonell og handlende aktør, har offerdiskursen gjerne diskutert prostitusjon som en strukturell utfordring utført av en passiv aktør uten mulighet til å forme eget liv eller ta egne beslutninger.

Internasjonal organisert kriminalitet

Sentralt i mediedebattene om prostitusjonspolitikk står bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet. I motsetning til de norske prostituerte som svært ofte blir omtalt som frie og selvstendige aktører, blir innvandrerkvinner i prostitusjon representert som deler av internasjonale kriminelle nettverk. Ofte blir disse kriminelle nettverkene beskrevet som så sterke at den eneste måten å stoppe prostitusjon på er å gjøre det kriminelt for norske menn å kjøpe seksuelle tjenester. Med andre ord, det er etterspørselen som blir ansett som noe man kan gjøre noe med, mens tilbudet blir beskrevet som ustoppelig.

I media blir organisert kriminalitet beskrevet som redusert etter at sexkjøpsloven ble innført. Hovedargumentet er at Norge er et mindre attraktivt marked for kriminelle organisasjoner. Likevel fremgår det av debattene at loven slik den er i dag ikke er et sterkt nok virkemiddel for å beskytte Norge fra internasjonal kriminalitet relatert til sexindustrien. Med politiet som en viktig hjelper blir det ofte uttrykt et behov for sterkere kontroll og regulering av utenlandske prostituerte, slik som eskortesider på internett, fordi det blir ansett å være med på opprettholde prostitusjonsmarkedet (Lønseth i Aftenposten, 02.08.2013). Det har vært en tendens i media at organisert kriminalitet har blitt brukt som et argument for å stoppe utenlandske prostituerte fra å selge sex i Norge. På tross av at sex-salg ikke er kriminalisert, blir det gjennomgående argumentert at utenlandske kvinner i prostitusjon er knyttet til organisert kriminalitet samt kriminelle handlinger som hvitvasking av penger og narkotikasalg.

Kriminelle nettverk og sosial degenering av det norske samfunnet er trusler som blir brukt for å legitimere strengere kontroll av utenlandske kvinner i prostitusjon i Norge. Det har blitt pekt på at fremstillingen av utenlandske kvinner i prostitusjon har ført til at norske kvinner i prostitusjon har kommet nærmere Vi’et i samfunnet. Ikke minst er beskrivelsen av den norske kvinnelige studenten, som ønsker økonomisk frihet ved siden av studiene, et tydelige uttrykk på dette. I denne diskursen er Den Andre de utenlandske prostituerte: de som mangler friheten til å ta egne valg, og som trenger beskyttelse fra menneskehandlernes klør. Dette viser hvordan menneskers levevilkår blir presentert og forstått gjennom kategorier og merkelapper. Likevel er det få som faller innenfor politiets definisjon på hvem som er offer for menneskehandel. I følge Synnøve Jahnsens doktoravhandling foregår mye menneskehandel i et grenseland mellom tvang og fri vilje, hvor prostitusjon kan være den eneste løsningen på en svært håpløs situasjon.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail