Foto:

Folkerettens dynamikk og statenes politiske interesser

«No Nation has friends, only interests». Det velbrukte sitatet påpeker det åpenbare: at mellomstatlige relasjoner avgjøres på grunnlag av hver enkelt stat sine politiske interesser.

Tekst: Erika Steinholt Mortensen, tidligere leder av Yata Tromsø // Foto: Presse

Statenes handlefrihet begrenses samtidig av folkeretten, hvor menneskerettigheter og beskyttelse av sivile har en sentral plass. Imidlertid er folkeretten et dynamisk rettsområde, der statene leder an i utviklingen av hva som er gjeldende rett. Det internasjonale samfunn er tjent med mekanismer som forhindrer at det folkerettslige regimet undergraves på bekostning av politikk. Her er Forente Nasjoner en sentral aktør, både som rettsskapende organ, rettshåndhever og arena for politisk drakamp. Med det humanitære kriseåret 2014 som bakteppe har diskusjonen om FN-reform blusset opp igjen. Spørsmålet er om det internasjonale samfunn er klar for en slik endring.

Staters interesser er i stadig endring. Bilateralt samarbeid og diplomati kan forsures dersom det oppstår konflikt uten at de riktige tiltak iverksettes for å bedre forholdene. Det er også en vesentlig faktor hvem sine interesser som står på spill. Stormaktene har betraktelig mer politisk spillerom enn mindre stater, og folkerettslige overtramp blir i større grad akseptert. Den tidligere policyen i CIAs fengsler på fremmed jord illustrerer den dobbeltstandarden som har rådet: på den ene siden ble blant annet utbredelse av demokrati og menneskerettigheter anvendt som argumenter for intervensjon i andre staters interne anliggender. På den andre ble bl.a musikktortur og waterboarding benyttet som virkemiddel under avhør.

Et viktig trekk ved FN-regimet er at det binder stater til et skriftlig felles rammeverk. Slik forpliktes statene som har ratifisert dokumentet til å forholde seg til en relativt enkel og etterprøvbar grense mellom lovlige og ulovlige handlinger. Likevel har statene fortsatt påvirkningskraft, da gjeldende regler kan endres gjennom etablert statspraksis, rettsoppfatning eller uttredelse av traktater og samarbeid.

I forbindelse med etableringen av statspraksis har stormaktene i realiteten større innflytelse på folkerettens innhold. En slik ubalanse bøtes på av en annen viktig side av systemet: FN gir alle stater en likeverdig stemme i Generalforsamlingen. Videre får interesseorganisasjoner og folkegrupper mulighet til å fremme sine syn og delta i utviklingen av folkerett som angår dem. Med dette utgangspunktet tilbyr FN et regime med representative forum og rettslig regulering for diskusjon av interesser og løsning av konflikter.

FN-paktens artikkel 2 (4) pålegger statene å avstå fra bruk eller trussel om bruk av makt mot «the territorial integrity and political independence of any state». Regelen kodifiserer det fundamentale suverenitetsprinsippet. En effektiv overholdelse av forbudet mot bruk av makt mot andre stater fordrer at suverenitetsprinsippet står sterkt, og kun kan tilsidesettes ved rettslig anerkjente unntak. Ett av disse unntakene er at Sikkerhetsrådet kan gi medlemmer i FN adgang til å benytte makt mot en annen stat. I denne forbindelse spiller vetoretten til de faste medlemmene (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) en avgjørende rolle.

Nylig kritiserte Amnesty hierarkiet i FN, og pekte på de kritiske utfordringene det internasjonale samfunn møter som følge av Sikkerhetsrådets vetorett. Under en sending av Urix påpekte generalsekretær i Amnesty, John Peder Egenæs, at vetoretten gjør FN handlingslammet, og dermed sviktes de sivile i verdens konflikter. Illustrerende er at situasjonen i Libya i 2011 resulterte i en resolusjon hvis mandat var å beskytte sivile, mens Sikkerhetsrådet ikke har blitt enige om lignende vedtak for å bistå de sivile i krisen i Syria.

Også USAs stadige bruk eller trussel om bruk av vetoretten til fordel for Israel i konflikten med Palestina medfører at løsninger må finnes andre steder enn i Sikkerhetsrådet. Således tjener konflikten som eksempel på en situasjon der mellomstatlige allianser og interesser forhindrer effektive tiltak – dog i samsvar med folkeretten. Det oppstår dermed en spenning i rettssystemet, noe som i seg selv er et argument for at mekanismene bør endres.

Behovet for reform av FN erkjennes fra mange hold. Imidlertid er det en krevende oppgave: For det første er ikke det ikke vilje til å reformere FNs hierarki i toppen. De faste medlemmene har en unik posisjon, og vetoretten gir juridisk dekning for bruk av politisk makt.

For det andre er det vanskelig å forestille seg gode alternativer. FN-pakten utgjør kjernen i den moderne folkeretten, og de etablerte mekanismene er bygget opp rundt den. Dersom avgjørelsen om intervensjonsadgang og tilsidesettelse av suverenitetsprinsippet skulle vært «demokratisk», måtte FN-pakten som sådan fornyes – og med den reglene om når stater kan unntas fra maktforbudet.

For det tredje er det vanskelig å forutse konsekvensene av en reform, da verdenssamfunnet er inne i en urolig periode. Eksempelvis har motsetningene og fiendtligheten mellom islamistiske grupperinger – som Al Qaida, IS og Boko Haram – og Vesten eskalert siden 9/11. Forholdet mellom Russland og NATO er også svært spent. En eventuell reforhandling av systemet bør avventes til samarbeidsklimaet er bedre stormaktene mellom, og deres politikk ikke lenger er preget av økt beredskap for å avverge potensielle angrep.

Behovet for endring av FN-pakten og maktforholdene i Sikkerhetsrådet vil diskuteres i all den tid FN er virksom. En reform der stater gis større adgang til å fravike suverenitetsprinsippet vil være folkerettens Pandoras eske, og i verste fall kunne føre til at det bryter ut internasjonal væpnet konflikt. Det kreves juridisk kyndighet, tid og internasjonal enighet før FN-systemet kan gjennomgå reform. For det formål er ikke tiden moden.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail