Foto: Julie Hagerup

Best før siste forbruksdag

Jeg bor i et kollektiv med fem andre mennesker. De fleste av oss er studenter, og vi elsker halvpris-kassa på Spar, og handler stort sett fornuftig (Burger King natt til lørdag er ikke på den lista).

Tekst: Ida Bing // Illustrasjon: Julie Hagerup

Omtrent hver dag produserer vi en full, grønn pose med matavfall. Vi kaster ekstremt mye mat. Vi befinner oss i alderssjiktet som hevdes å være de verste når det kommer til å kaste mat. Og her snakker vi ikke alltid grønn First Price-skinke og hårete, hvit leverpostei: Mye av det vi kaster er fritt for sopp, sporer og fremmed lukt. Det er faktisk fullt spiselige produkter som ofte havner på dynga. Hvordan klarer vi det?

I april kunne vi lese at hver fjerde handlepose går rett i søpla. Det betyr at når du er på Spar sitt 10-kroners marked og hamstrer pølser, brokkoli eller pastasaus, og føler du har håvet inn både besparelser og anstrengelser, kunne du like så godt tuslet bak bygget og slengt den ene posen i søppelcontaineren og vinket farvel til godsakene. Funn fra prosjektet ForMat, næringslivets satsing for å få folk til å kaste mindre mat, viser at unge voksne i alderen 19 til 26 år kaster mest. Ja, oss studenter. Småbarnsforeldre seiler opp som en sterk nummer to. Det småbarnsforeldrene må hanskes med av planlegging og stressmestring tror jeg utkonkurrerer våre egne unnskyldninger for å være blant verstingene. Men oss studentene, som må tømme jakkelommer for kronestykker og pante flasker hver måned før den femtende, at vi er de flinkeste til å sløse, er vanskelig å forstå.

Selv føler jeg at jeg er flink til å ta vare på rester. Jeg er en kløpper på å lagre middagsrester i plastbokser og poser med glidelåsfunksjon. Problemet er dessverre at maten ofte blir liggende i kjøleskapet. Jeg må snuse meg fram til hvor ille det faktisk står til, og i de fleste tilfeller tør jeg ikke å smake. Klapp på skulderen til deg Ida, du er flink til å spare på restene. Problemet er at jeg aldri spiser dem opp. Jeg kaster om meg med pastasaus, yoghurt, wok og gulrøtter, men alt råtner hen. Til og med gulrøtter, som bruker flere uker på å nå stadiet «vassent og brunt». Hva er det jeg, og tydeligvis mange andre med meg, gjør fullstendig galt?

Noen kaller det for matmaterialisme. At vi har blitt opphengt i å prøve nye produkter, smaker og varianter fra allerede velkjente produsenter. Hjemme hos oss gikk vi rundt en hel uke og smakte på den nye melkesjokoladen fra Freia med gelébønner. Alle var enige i at den smakte grusomt, men samtlige kom jo også hjem med nyheten fra butikken. Vi måtte bare prøve. Det samme gjelder også spesielt for meieriprodukter, har jeg bitt meg merke i. Kesam med vanilje, kesam med lime, lett kesam, lettere kesam, ekstra lett kesam, kesam uten kesam … Du får ulike varianter av alt, og alt bare prøves. Som grønnkål. Om jeg har smakt fritert grønnkål? Nei, jeg har ikke det, kan ikke folk slutte å spørre meg? Alt jeg ser er grønnkål, og hva annet bruker frityrentusiastene grønnkålen til? Nada. Den blir liggende!

Maten vi kaster er som oftest mat som utfyller høye nok kvalitetskrav til at den kan regnes som menneskeføde, heter det fra rapporten. Omregnet til tall er dette omtrent 5000 norske kroner per husholdning. Som går rett i søpla. Hovedårsakene som det spekuleres i er dårlig planlegging. Jeg er fullstendig enig. Sett at du kommer hjem etter en lang dag på universitetsbiblioteket med dunkende hode. Hvis flere er som meg har du sittet og tenkt lenge og nøye på hva du skal lage til middag. I dag har du skikkelig lyst på lasagne, for eksempel. Hodet ditt er derimot proppfullt av matplaner, hypotesetesting og z-verdier, så hva du har i kjøleskapet fra før er fullstendig borte. Det er som Kims lek, og du har ikke sjans til å huske hva som skjuler seg bak døra. Kanskje en rømme. I beste fall spiselig. Eller?

Mange av oss ender ofte opp med dobbelt matlager, eller høye ambisjoner om en dødsdigg middag, som ikke samsvarer med noe av det andre vi har liggende. Det er fristende å handle inn gode grønnsaker, fisk, ymse kjøtt og frukt. Sunt er det også. Problemet er bare at vi ikke alltid er like flinke til å sette ting sammen igjen. Til en rett kan det gå med tre kvaster brokkoli og en halv paprika. Men før du har fått sagt «eksamen er om fire uker» glemmer du at den andre halvdelen ligger igjen og må trist bevitne en salat som lages i stand uten paprika i tankene. Det høres enkelt ut, men er ekstremt vanskelig. Det vet vel alle som prøver å logge seg av facebook i eksamenstiden.

En annen grunn kan være inngrodd skepsis til holdbarhetsdatoer. Forskjellen mellom «best før» og «siste forbruksdag» er vesentlig. Det kan gå flere måneder mellom de to. Selv er jeg oppvokst med en mormor som bruker 4 år gammel sennep på pølsa, og mener hun har gjort et spiselig funn når det dukker opp «Rett-i-koppen» fra 1997 på hytta. Du trenger ikke være så ekstrem. Ser det guffent ut, så er det nok ingen glansdager igjen. Derimot å smake deg fram, riste på ting, se om egget flyter i vann og andre metoder bør flittig brukes for å avdekke gode holdbarhetsdager.

Å bli flinkere til å kombinere produktene vi kjøper inn, og planlegge mer med hensyn til hva som kan brukes i andre retter, er noe vi alle må skjerpe oss på. Selv skulle jeg sett statistikken gå ned, men jeg vet at det krever en større innsats og bredere forståelse om hva kasting fører med seg. Hver fjerde handlepose fører til økt utslipp av klimagasser, beslagleggelse av dyrkingsjord og legger et stort beslag på vannressurser. For å gi deg kaffen i halsen: Samtidig vet vi at 1 milliard mennesker i verden sulter eller er feilernærte. Du kan faktisk bidra til forandring kun ved å tenke over hva du skal bruke grønnkålen til neste gang.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail