Foto: Elizaveta Vinogradova

Solidaritet i praksis

Solidaritet, en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer. Begrepet er særlig blitt brukt i forbindelse med faglig og politisk kamp blant arbeidere og politiske organisasjoner på venstresiden, og i forbindelse med støtte til undertrykte folk i andre land, ikke minst den såkalte tredje verden.”

Solidaritet har vært grunnmuren i oppløsningen av mange historiske begivenheter. Det er mye vi kan takke solidaritet for den dag i dag, blant annet likestilling som i stor grad ble jobbet frem av aksjonsgrupper, som gjorde at kvinner fikk en stemme og ikke forble undertrykte.

Her i Norge var det i stor grad «kvinnestemmerettsforeningen» som ble dannet i 1855, som var foregangs-organisasjonen for at kvinner med tiden fikk stemmerett.

I et større bilde utenfor Norge har vi for eksempel Lech Walesa fra Polen, som dannet den første uavhengige fagorganisasjonen i Øst-Europa. Han fikk i 1983 Nobels fredspris for arbeidet han gjorde for arbeiderne, og blant annet retten til å danne frie fagforeninger.

Suffragettene er også et godt eksempel på solidaritet i praksis, og hva det faktisk kan utrette.  Suffragettene var et samlingsbegrep på kvinner i kvinneorganisasjoner, som ønsket stemmerett for kvinner i Storbritannia. På tross av fengselsstraffer, sultestreiker (som etterhvert gikk over til tvangsforing), fikk de stemmeretten de alltid hadde krav på.

Et solidaritetsforsøk som har gitt helt katastrofale følger, og som vi ser og diskuterer nå i Norge, er den arabiske våren. Den startet i Tunisia i 2011, og spredte seg til land etter land i Nord-Afrika og Midtøsten. Dette var politiske og religiøse grupperinger som viste motstand mot diktaturet i Syria. Assad-familien og Baath-partiet, som er diktaturstyret i Syria, svarer de fredelige protestantene med militærmakt. Dette utvikler seg deretter til borgerkrig. Deretter utvikler flere opprørsgrupper seg også, og blir anklaget for grove brudd på folkeretten. Flere av disse har støtte fra USA, og allierte arabiske og vestlige land, men ingen av de samler seg i noen enhetlig form mot regimet. I FNs sikkerhetsråd vil USA, Storbritannia og Frankrike bli kvitt Assad-regimet, men Russland og Kina vil beholde det. I 2013 går IS tungt inn i konflikten – og disse er snart i krig med både Assad-regimet og opprørsgrupper. Vesten opplever nå IS som den største trusselen. Russland har gått inn i krigen mot IS. Samtidig ser vi på nyhetene at USA bomba et felt-sykehus.

Det er 22 millioner innbyggere i Syria. 4 millioner har flyktet til utlandet.  8 millioner er på flukt i sitt eget land. Over 200 000 har mistet livet. Hvordan skal dette ende? Og kan vi i Norge vise solidaritet i praksis når disse flyktningene kommer?

I Norge ser vi flere solidariske grupper som virkelig berører folk, og gjør «mannen i gata» engasjert for flyktningene. Disse gruppene prøver å starte noe som de ser ikke har eksistert i samfunnet fra politikerne. Den største er «Refugees welcome to Norway», med under-organisasjoner i hvert eneste fylke i Norge. Den gruppen som derimot startet det hele, og tok initiativ til en folkelig dugnad for de syriske flyktningene, var gruppen «Har du plass til en ekstra i hjemmet ditt?» på facebook. Utropia har gjort et intervju over telefon med initiativtageren til gruppen, Hanne Heszlein-Lossius.

Legen Hanne Heszlein-Lossius (35) er ikke som alle andre nyutdannede leger.  Hun startet gruppen «har du plass til en ekstra i hjemmet ditt?», og jobber frivillig på helsesenteret for papirløse i Bergen. Gruppen er ikke ment som en permanent løsning for krisen, men som en oppfordring til politikerne. Hun så seg ikke enig med politikken som ble ført i flyktningkrisen, og ville se om flere var enig med henne om at Norge burde gjøre noe. Da spesielt: gjøre noe med én eneste gang.

Gruppen ble startet i mai, og kort tid etter at Erna Solberg sa hun skulle sende skip fra Norge ned til Middelhavet for å hjelpe. Dette utsagnet registrerte jeg at flere reagerte på, da dette skulle ta flere måneder før skipet faktisk skulle dra og hjelpe.

 ”Du kan ikke stå utenfor PU Tøyen og leke feltsykehus, for deretter å dra til valglokalet og stemme Frp!”

Sitatet ble sagt av Hanne, og med det mener hun at de som hjelper frivillig på flyktningmottak, må sette seg inn i politikken og lete etter også permanente løsninger. De må engasjere seg politisk også, for å få en etterlengtet løsning.

Hanne forklarer hvordan gruppen foregår, hvor de som har plass til en flyktning melder ifra til flyktningetjenesten i kommunen, og de som ikke har noe ledig kan bli besøkshjem.

Hennes engasjement stammer fra å ha flere venner som er syriske flyktninger, og at hun mener at dette er vår plikt som samfunn. Hun har i tillegg jobbet på Gazastripen, og sett en krise utfolde seg med egne øyne.

Svigermoren til Hanne har åpnet hjemmet sitt for en syrer, hvor syreren hadde mistet moren sin, og hvor det etter hvert ble knyttet et nært forhold mellom disse to.

Hanne mener at vi skal engasjere oss, og tenke over hvilke løsninger som kan hjelpe. Hun presiserer at dette må være utelukkende politiske løsninger. Solidaritet er løsningen, ikke veldedighet.

”Ønsker vi suppekjøkken-løsning? ” Hun mener at løsningen må være at vi nordmenn skal kunne gå ned på vår egen standard. Det er dette som kan skape langsiktige endringer. Hun forteller videre at mottakelsen har vært kjempefin, og over all forventning.

Men hva med alle de negative kommentarene vi leser i kommentarfelt om at ”vi skal hjelpe de i landet vårt først”?

Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet. Vi nordmenn er bortskjemte, og det er massive forskjeller i verden. Vi oppfører oss som grådige når vi ikke kan gi opp litt, for å bedre forskjellene. Hun går videre til å si at vi må ta ansvar. Når vi tar del i globaliseringen av verden, så må vi ta vår del også når det gjelder flyktningene.

Hva synes du UDI burde gjøre med de tilbudene de nå får? Slik som Stordalen som ville huse flyktninger i 5000 dager kostnadsfritt. 

Det burde være en god dialog med UDI og det norske folk. Det er plass til integrering. Vi må tenke utenfor bokse. Men hun mener at løsningen ikke er å gå til de private.

Hva tror du er utfordringene i møtet med syrerne?

– Jeg tror ikke det er så store utfordringer. Det er ikke bærekraftig å ha det sånn som det er nå. Vi har et felles ansvar, og vi ser hele tiden mangel på politisk vilje.

Hva tenker du om finansministerens oppfordring til å ikke bosette i kommunene? For kommunene er vel ikke pliktig til å ta imot, det er frivillig?

– Ja, det er frivillig. Det er en sabotasje fra hennes side, som ikke gjøre noe annet enn å vise hva hun står for. Dette viser hva de har stått for hele tiden. Tidligere har de bedt om å ta imot flere, så dette er en kontrabeskjed. Direkte uprofesjonelt. Men jeg tror ingen hører på henne, og at dette er en lite populær ytring.

Hva med faren for at det er økonomiske flyktninger? 
- og bruken av ordet lykkejegere?

Det er ikke belegg for denne påstanden. Jeg har ikke møtt noen av de. Synes hele begrepet er svært spekulativt.

Jordan og Libanon har stengt sine grenser. Der er det fullt. Tyrkia har 1,8 millioner flyktninger, de fleste i midlertidige, ikke offentlige leirer. Hvis solidaritet er løsningen, hvordan kan vi vise solidaritet i praksis?

Tekst: Kristin Sofie Hvattum

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail