Foto: Olga Shavrina

Universitetets vedtak er rett, men jeg føler det ikke rettferdig…

Høstsemesteret 2016 nærmer seg slutten, i korridorene hviskes det «vis hensyn – eksamen» og om ikke lenge venter en velfortjent juleferie. Mange benytter gjerne den siste måneden til å oppsummere og reflektere over året som er gått, og både gode og dårlige erfaringer tas med i planleggingen av vårsemesteret 2017.

Studentombudet har til nå i år mottatt rundt 180 henvendelser, og på bakgrunn disse ønsker jeg i denne utgaven å ta opp et tema som ofte kommer opp: Hva er forskjellen på rett og rettferdig? I den forbindelse ønsker jeg å dele et utdrag av en artikkel som Studentombudet ved HiOA, Anita Tøien Johansen, publiserte i Khrono den 12. mars 2015. Jeg håper både studenter og ansatte tar seg tid til å lese denne teksten.

«Et spørsmål jeg ofte møter som studentombud er hvordan jeg formidler det til en student hvis saken ikke har gått slik som studenten ville. Jeg tror at hvis man har en god prosess så er det lettere å akseptere en dårlig nyhet. Se for eksempel for deg følgende scenario:

To studenter har fått vite at de ikke har bestått praksisperioden. Den ene studenten får vite dette en halvtime før siste praksisdag, ved at praksisveileder gir henne et brev og ber henne gå hjem og lese det. I brevet står det at studenten ikke har bestått på et grunnlag som hun overhodet ikke kjenner seg igjen i. Når studenten forsøker å kontakte skolen for å komme med sitt syn på saken får hun ikke noe svar. Ingen tar telefonen, epostene hennes blir sendt fra person til person. Etter tre måneder får hun en epost om at fordi reglene for stryk på praksis ikke var blitt fulgt, skal hun få et nytt forsøk.

Hun får imidlertid ikke vite noe om når eller hvordan den nye praksisperioden skal gjennomføres. Studenten er sint og frustrert. Hun føler at det har blitt fattet et vedtak basert på uriktig informasjon. Hvorfor hun ikke besto forstår hun ikke. Kanskje var det fordi hun hadde en diskusjon med praksisveilederen om en faglig problemstilling den første uka? Kanskje var det på grunn av den medstudenten som ikke likte henne? Hvordan skal hun klare å gjennomføre en ny praksisperiode nå, når hun ikke vet hva hun gjorde galt forrige gang? Er det kanskje noen som er ute etter å få henne ut av studiet? Det var jo noen som nevnte skikkethet en gang, kan det hende at de har sendt inn melding på henne?

Den andre studenten får også beskjed om at han ikke kommer til å bestå praksisen den siste dagen i perioden.  Han blir imidlertid innkalt til et møte, der både praksisstedet og skolen er representert. I møtet legger de frem begrunnelsen for at han ikke har bestått og han får anledning til å fremme sitt syn på saken og stille spørsmål om det han ikke forstår. Også i hans tilfelle kommer skolen til at det har skjedd en formell feil ved at han ikke fikk beskjed om at han sto i fare for å stryke før den siste praksisdagen, men vedtaket kommer raskt, og studenten får et brev der han samtidig innkalles til et møte for å snakke om når og hvordan han skal kunne gjennomføre neste praksisperiode på en god måte.

To studenter som i prinsippet er i samme situasjon. Begge har fått ikke bestått praksis. I begges tilfellene har det skjedd en faktisk feil og skolen har opphevet vedtaket og gitt studentene en ny praksisperiode. Sannsynligheten for at den andre studenten kommer til å gjennomføre den nye praksisperioden på en god måte og ha tillit til høgskolen videre er imidlertid mye større. Hvorfor er det slik?

Lin Adrian, adjunkt på Københavns Universitet, har forsket på rettsmekling i Danmark. I en artikkel fra 2013 introduserer hun begrepet «procesretfærdighet». Hennes forskning viser at den måten avgjørelser treffes på tillegges stor betydning for mottakerens subjektive opplevelse av om utfallet er rettferdig, og ofte større betydning enn det å få medhold.[i] Prosessrettferdighet handler ikke bare om det materielle, at visse regler er blitt fulgt, men like mye om den berørtes opplevelse av prosessen. Hun viser til fire faktorer som må være på plass for at man skal oppleve prosessrettferdighet: Å bli hørt, nøytralitet, tillit og respekt.

Den første faktoren handler om studentens rett til å få si sin mening og til å føle at noen hører på ham. I eksempelet over har bare den andre studenten opplevd dette. Selv om den første studenten kanskje skrev en epost med sin side av saken, vet hun ikke om denne ble lest. Det var ingen som spurte henne på noe tidspunkt hva hun mente, selv om dette var en situasjon som handlet om henne.

Den andre faktoren handler om å stole på at saken din blir behandlet på bakgrunn av objektive kriterier, og at du får samme behandling som andre som er i samme situasjon. Det kan godt hende at høgskolen i tilfellet til den første studenten behandlet henne etter likebehandlingsprinsipper, men det hjelper ikke stort på opplevelsen av prosessrettferdighet hvis det ikke også blir synlig for studenten.

Det tredje kriteriet handler om oppriktighet og omsorg. I Adrians artikkel skriver hun om et grunnleggende prinsipp i dansk rett som er at forvaltningen skal opptre «høflig og hensynsfullt». Dette prinsippet er ikke like uttalt i norsk rett, men vi snakker i stedet om «god forvaltningsskikk», og det er klart at det å behandle studentene på en ordentlig måte også er en del av dette. Den andre studenten opplevde en høgskole som forsto at han var i en vanskelig situasjon og som forsøkte å tilrettelegge for at han skulle få informasjonen på en god og hensynsfull måte. Den opplevelsen hadde ikke den første.

Den siste faktoren handler om det å føle seg verdig behandlet og tatt på alvor. For den første studenten var saksbehandlingen mer preget av at hun var del av et samlebånd, og det kunne for henne virke som om det egentlig ikke var noen som brydde seg om hvordan hun følte det i den vanskelige situasjonen som var oppstått. Det var aldri noen som spurte om hennes mening, og når ingen svarte på epostene hennes eller tok telefonen så følte hun seg ikke tatt på alvor. Slik hun opplevde det tok ikke høgskolen ansvar for den feilen som var blitt gjort, og viste ingen forståelse for hvilke konsekvenser det hadde for henne.»

For studenter, som for oss alle, er det viktig å bli møtt på en ordentlig måte og med prosessrettferdighet.  For dersom prosessen har vært god, er det lettere å slå seg til ro med resultatet. Og dersom man kan akseptere resultatet er det også mer sannsynlig at man vil overholde de pliktene som man har blitt pålagt. Hvem av de to overnevnte studentene tror du vil møte opp med en positiv innstilling til praksisforberedende undervisning og gjennomføre en ny praksis på en tilfredsstillende måte?

Det som er rett behøver ikke oppleves rettferdig. Og mange av henvendelsene til Studentombudet viser at studenter ikke alltid opplever prosessrettferdighet. Jeg vil derfor oppfordre ansatte til å tenke på hvordan dere møter studentene og hva man kan gjøre for å sørge for en god prosess, selv om resultatet kanskje ikke alltid er det studentene ønsket seg.

Og med det ønsker jeg dere alle en riktig god jul!

Beste hilsen,

Torill Varberg

 

[i] Procesretfærdighet – det er også måden,der tæller, adjunkt, ph.d Lin Adrian, Juristen nr. 3 2013 s. 107-116

Artikkelen Rett eller rettferdig? Kan i sin helhet leses på hrono.no/debatt/rett-eller-rettferdig