Foto: Olga Shavrina

Månedens professor: Malcolm Jobling

På et av universitetets fineste områder, i bygget som er kjent for sin rike arkitektoniske utsmykking, tidligere Norges Fiskerihøyskole (NFH), nå BFE-fakultetet, finner vi månedens professor. I andre etasje møter studentmagasinet professor Malcolm Jobling, en akademisk diamant som har undervist studenter ved UiT siden 1979.

Kontoret hans er ryddig innrettet, ser ut til å ha en naturlig orden, samtidig som det er fylt med bamser av ulike dyre- og fiskeslag. På veggen har han hengende en gedigen bamse-gjedde han fikk i gave fra årets studenter. Andre studenter har tatt med hjem gaver av fisk og kosedyr til professoren på studieturer til utlandet.

Foto: Olga Shavrina
Foto: Olga Shavrina

Aktiv formidler

Som professor og akademiker bidrar han aktivt med formidling. For øyeblikket er han medlem av fagråd i flere internasjonale vitenskapelige tidsskrifter innen fiskeri og havbruk. Internasjonale verv har han hatt som medlem i Fiskeri- og havbruks-komitéer, og for noen år siden var han en sentral figur i et av EUs COST-program. I den anledning fungerte han som redaktør for 3 vitenskapelige utgivelser og en bok, noe som førte til at denne EU-COST-action har blitt brukt som et eksempel for andre forskergrupper spesielt hva gjelder publiseringsgrad.

Særpreg i undervisning

Professor Jobling bruker blant annet bamsene sine i undervisningen. Etter å ha undervist i langt over tredve år føler han fortsatt et stadig behov for å prøve nye tilnærmingsmåter i undervisningen sin. Noen ganger satser han på populærvitenskapelige forelesninger og bruker allmennkjente assosiasjoner og rekvisitter. Han prøver etter beste evne å bygge relasjon med studentene sine, og lodde stemningen. Det hender han bruker rollespill også, noe som utfordrer de sjenerte studentene mest.

Noen studenter engasjerer seg i undervisning og avbryter gjerne med spørsmål underveis, mens andre igjen kan være langt mer beskjedne.

«Som underviser har jeg begrenset informasjon om studenter, som følge av personvern. Det gjør slik at jeg ikke lett kan fange opp de studentene som sliter med dysleksi og skriveproblemer, og kan bistå de ekstra, i det minste være klar over det når man skal vurdere innleverte tekster.»

«Jeg ønsker å fange opp de studentene som sliter og som trenger litt ekstra hjelp eller en puff i riktig retning, derfor hender det at jeg mingler litt med studentene utenfor lab og forelesningsrom. Da er det lettere å komme i kontakt med de studentene som er mer beskjedne i forelesninger, samtidig er jeg til rådighet for faglige spørsmål utenfor undervisning».

Finnes ingen fasit

Når man har undervist så lenge som professor Jobling, nytter det ikke med forelesnings-preken, hentyder han, man må utvikle undervisningen. Han sier han helst ikke bruker PowerPoint i undervisningen, der er han heller for god gammeldags tavleundervisning og to-veis kommunikasjon. Dog bruker han PowerPoint til å legge opp sine forelesninger og utarbeider plansjer og tilleggsmateriale.

Han er ikke noe tilhenger av nymotens undervisning på nett. For mye skrift – og prek-stoff på nett mener han er en avsporing for fleksibilitet, og videofremvisninger kan lett hemme kommunikasjon.

«Det finnes ingen fasit på undervisning, det handler om å være fleksibel».

«I undervisning prøver jeg å bake inn miljøperspektivet, gjøre undervisningen spenstig slik at den også får en nyhetsverdi. For eksempel når jeg forklarer reproduksjon hos fisk, kan jeg trekke inn miljøgifter og P-pilleproblematikken som en del av bildet»

Han forteller at han er opptatt av undervisningen og bruker mye tid og krefter på å utvikle undervisningskonsept, prøver på en ny vri og prøver å oppdatere faglig.

«Etter 37 år med undervisning i utdanningssystemet må man komme med nye eksempler, dra inn noe nytt. Man kan ikke bare snu bunken»

Jobling mener det er viktig å få studentene sine engasjert, og han innrømmer at når han prøver seg på en ny vri så går det noen ganger veldig bra og andre ganger går det rett i dass, som han sier selv.

«Interessen min for undervisning omhandler det å finne måten man som underviser kan formidle noe til de studentene som sitter fast, og få studentene engasjerte».

Akademisk drahjelp

Han mener at studenter som sliter trenger både oppmuntring og litt drahjelp.

«Noen studenter sliter både med det faglige og har språkproblemer. De studentene prøver jeg å fange opp slik jeg kanskje kan forstå og hjelpe de bedre. Vi som er vitenskapelig personale får ikke mange opplysninger om våre studenter på grunn av personvern; derfor er det viktig å prøve å fange opp og bistå med litt drahjelp og faglig støtte».

Når han er på sine spaserturer rundt i foajeen og korridorene lodder han stemningen om hvordan det står til med studentene.

«Det er viktig at de som står svakere får anledning til å vise hva de står for».

De mer beskjedne studentene tør oftere å spørre i mindre forsamlinger er hans erfaring som underviser.

Altså viser månedens professor, Malcolm Jobling, at for han er 50 % undervisning mye mer enn en forelesning og at det er viktig å fange opp de studentene som sliter. Han påpeker at han jobber på en undervisningsinstitusjon og ikke et rent forskningsinstitutt.

«Det er kanskje for mye fokus på forskning på bekostning av undervisning; jeg er ofte spurt ‘hva er det du forsker på?’ men det er svært sjelden at det stilles spørsmål ‘hva er det du underviser i og hva er din undervisningsfilosofi?»

Ekspert på fisk og havbruk

Professor Jobling er altså professoren studenter kan spørre om hvor gammel en fisk kan bli om den ikke ender opp i fiskedisken, på tallerken eller som ufrivillig deltaker på et lab-kurs. Han kan fortelle at en sild kan bli 25 år, torsk 30-40 år, men vanligvis mye yngre. Villaksen kan han fortelle at kan bli opptil 8-10 år, mens oppdrettslaks blir 3 år i produksjon; 18 måneder i ferskvann og 18 måneder i oppdrettsanlegg i sjø.

Han kan erindre at han som liten gutt var fascinert av vann og levende dyr. Han elsket blant annet å plaske langs strandkanten når han besøkte sine besteforeldre. De hadde en campingvogn nede ved kysten av nordøst-England, hvor han tidligere i livet tilbragte mang en sommer.

Som student og etter en lavere grad i biologi, så Ped. Sem. og en master i marinbiologi gikk veien videre til en doktorgrad. Tanken var først å spesialisere seg innen alger, tang og tare og han fikk også tilbud om en doktorgrad i terrestrisk botanikk, men til studentmagasinet kan han fortelle at botanikken var en avsporing som førte til at han til slutt ble frelst av fisken. Siden har han viet sitt vitenskapelige liv til fisken.

Den dag i dag er han krystallklar på at det var et korrekt valg. Jeg vil ikke forske på noe jeg kan verken se eller spise. Dersom forsøket går galt kan jeg alltids spise beviset, sier professoren med glimt i øyet.

Som forsker er han internasjonalt anerkjent innenfor fiskeri- og havbruks-forskning, et forskningsområde også Norge er ledende på, med bidrag fra denne professoren.

På spørsmål om han også er en ivrig sportsfisker svarer han at han i yngre alder hadde en liten periode hvor han bedrev fiske etter abbor og karpefisk i ferskvann.

«Denne gang som nu var laksefiske kun forbeholdt adelen i Storbritannia»

Fiskens adferd, laksens vandring og slektsinstinkt

Når det gjelder fiskens adferd kan han fortelle at laksens oppvekstmiljø er av betydning for hvorvidt den vandrer ut i havet, hvor langt den vandrer og hvor lenge den lever. Professor Jobling kan også fortelle om studier av laksens luktesans i forbindelse med hjemvandring.

«I slike studier har fisken blitt utsatt for kunstig lukt som yngel, for videre å bli utsatt for samme kunstige lukt som tiltrekking i sluttfasen av hjemvandring. Videre har man gjort forsøk som har vært basert på å hemme fiskens luktesans»

Ved blokkering har det vist seg at retningssans svekkes, og at fisken da ikke kjenner venstre og høyre, forklarer professor Jobling studentmagasinet.

Det viser seg også at fisk kan kjenne igjen slektninger gjennom luktesansen. Derved kan en fisk finne ut om en annen fisk er i slekt, og kan lukte seg frem til fisk tilhørende samme fiskestamme.

Laksen sies også å kunne navigere etter solens posisjon og jordas magnetfelt. Den har et slags indre kompass og styrer etter magnetiske prinsipper. Ved å måle magnetfelt med mikromagneter i hjernen kan fisken navigere.

«Ved å bruke sanser som syn, et indre kompass og sin luktesans finner fisken frem og tilbake»

Hvordan laksen finner frem til sitt opprinnelsessted har vært, og er fortsatt, av stor forskningsinteressen internasjonalt, kan den lidenskapelige fiske-forskeren formidle.

Gratis middag

Når det gjelder adferd til fisk i fangenskap kontra fisk som lever i sine naturlige omgivelser, kan vi se at oppdrettsanlegg tiltrekker seg annen fisk. Det blir en slags oppkonsentrering av fisk rundt anleggene, spesielt torskefisk, påpeker han.

Undervannsbilder har vist at villfisk står utenfor anleggene og med vakuum suger til seg gratis mat. Suget fra munnen til en stor torsk kan dra en liten laksesmolt ut av en oppdrettsmære, kan han fortelle.

Han forteller også at sei og torsk som spiser laksefôr får en høy fettprosent og at konsekvensens er at fisken får en stor og feit lever, og filet kvaliteten blir dårligere.

Et hett tema i vitenskapelige diskusjoner har vært hvorvidt og hvordan oppdrett av fisk påvirker naturlige omgivelser gjennom forurensing og rømming av fisk. Her er professoren åpen for at det har en påvirkning, spesielt med tanke på at oppdrettsfisk rømmer og blander seg med annen fisk, og at det kan sies å forstyrre systemet. Når det kommer til eksempel på slike forstyrrelser nevner han evnen til å gjenkjenne slektskap, hjemvandring og orienteringssans.

Det at oppdrettsfisk rømmer fra anlegg og formerer seg med annen fisk har vært mye diskutert innenfor hans fagfelt, og det også diskuteres og forskes på overføring av sykdom og parasitter i det øyemed.

Miljøgifter og P-pilleproblematikk

Forskning på reproduksjon hos fisk viser at de er sårbar for påvirkning av mange slags kjemikalier som mennesker tilfører den akvatiske miljø. For eksempel, er det noe vi kan kalle P-pilleproblematikken, opplyser han. Vi vet at det finnes rester av P-piller i avløpsvann og vassdrag, men for å påvise P-pillens påvirkning på fisken krever langtidsstudier over mange år. Per i dag foreligger det ingen klarer forskningsbevis, men potensialet er absolutt teoretisk tilstede for at rester av P-piller i avløpsvann kan ha negative konsekvenser for bestander av ferskvannsfisk. Slik sett påviser han at det trengs flere generasjoner av forskere innenfor fiskehelse for å utføre et slikt studie om hvordan fisken påvirkes.

Det er også svært komplekst forskningsmateriale i og med at antall miljøgifter, gamle så vel som nye, ikke på noe enkel måte kan påvise en bestemt type risiko eller type påvirkning på fiskens helse. Havet er slik sett en kompleks sammensetning som i prinsipp påvirker oppvekstmiljø for fisken.

Derimot er det blitt gjort studier i lukkede miljøer hvor fisk har blitt utsatt for hormonsammensetninger tilsvarende hormoner som er i P-piller. Slik hormonell påvirkning kan føre til at hankjønnet fisk utvikler eggstokker; kjemikaliene i P-pillen er da «gender benders»

«Vi vet at slik påvirkning er fullt mulig, men å overføre fra lab til naturen hvor fisken er utsatt for en blanding av veldig mange kjemikalier er ikke alltid så lett. I lab forsøk er det ofte akvariefisk som er brukt fordi de er lett tilgjengelig, lett å holde i fangenskap osv. Det er også funn på en rekke ferskvannsfisk verden rundt, men langt mindre på marine arter siden det er avløpsvann i vassdrag som har vært i fokus»

Møljekalas?

Professoren er ikke fri for bekymringer for de miljøgifter som fisken i havet har blitt og blir utsatt for. Han er betenkelig med å anbefale den kjære norske folkeretten mølje, til svenskene som bor ved Østersjøen. Han påpeker at miljøgifter hovedsakelig opphoper seg i oljen som er i torskens lever. Når det gjelder anbefaling av inntak av fiskemat bør gravide og barn være varsom ved å spise fisk som er høyt oppe i næringskjeden. De fiskearter som er øverst i næringskjeden lever ofte lengre, og har mest giftstoffer lagret.

«Fisk, som oss, bruker fett som ‘energilager’ men hvor i fisken fettet (olje) lagres varierer fra art til art; i levra hos torsk, for eksempel, og hovedsakelig i muskel (filet) hos sild og laks. En fisk som har bra tilgang på mat vil bygge opp et energilager – fin og fett – men ulempen er at de fleste ‘miljøgifter’ er både fettløselige og vanskelige å omsette (bryte ned) i kroppen, slik at miljøgiftene blir sittende igjen i fettlageret. Så en torsk som spiser en fett sild vil også få en del miljøgifter med på kjøpet. Over tid vil vi få opphopning av miljøgifter i levra til torsken. Dersom vil skulle ta torskelever til middag i et måltid av mølje, så vil vi få de miljøgiftene fra torskens leverolje»

Tran, oljen fra torskelever, som selges som kosttilskudd er renset for å redusere innhold av miljøgifter før salg. Det er blitt utviklet et mellomledd i produksjon, nettopp for å redusere miljøgifter fra fiskelever, som igjen kan utgjøre en helserisiko for mennesker. Slik utvikling bidrar til at produkter som Tran ikke virker mot sin hensikt.

Også torskefilet inneholder veldig lite fett, så en middag med torskefilet ville bety minimalt med overføring av miljøgifter. Filet fra en fet laks fra Østersjøen, derimot… Omsetning av laks fra Østersjøen er ikke tillatt i EU fordi Østersjølaks ofte har et høyt innhold av miljøgifter i filet. Derimot vil norsk oppdrettslaks har et lavt innhold av miljøgifter i fileten fordi fôrets sammensetning reguleres og innhold av miljøgifter er under streng kontroll.

Klar over problemstillingen

Vind, sur nedbør og det som kommer med havstrømmer bærer også med seg miljøgifter som kan påvirke fiskehelse. Disse miljøgiftene, omtalt som POPs i faglitteraturen, er forbudt og satt på «svartelisten for miljøgifter». De er derimot allerede i miljøet og er varende i en helvetes lang tid, noe som professoren ikke akkurat er begeistret for.

Vitenskapelig er man meget klar over problemstillingen og det er mye forskning på tema. Det jobbes for å forstå langtidseffekter, samt at en prøver å rense avløp, samt begrenser utslipp. Det er blitt en god del bedre enn for 25 år tilbake i tid, forteller han.

«Det har skjedd en omstokking av kjemikaliebruk i industri, bedre behandlingsmetoder av organiske giftstoffer», påpeker han med en viss glede.

«Kontrollinstanser er blitt langt bedre og jeg er ikke bekymret for å spise fisk eller å ta tran», forsikrer Professor Jobling.

Han er opptatt at man ikke skal svartmale situasjonen, men påpeker at man for sikkerhetsskyld ikke bør spise fisk som tas nær industriområder.

«Stort sett her til lands og i Europa er kontroll av fisk og dens helse bra nok. Det samme mener han gjelder kvalitet til konsumenten.»

Tips til studenter innen akademia

På spørsmål fra studentmagasinet på om han har tips til studenter som vil etterstrebe en akademisk karriere, svarer han følgende

«Det er viktig å brenne for faget sitt. Et akademisk liv er ingen 8-16 geskjeft. Det er ikke en jobb, det er en livsstil. Man ofrer, men får veldig mye igjen. Å være litt sær og egenrådig kan komme godt med og er ingen ulempe, men det er også viktig at enn er i stand til å spille på lag med andre. Slik sett må man bli litt av en bygdetulling.»

Han forteller at det å skrive akademisk er en øvingssak. Han kjenner prosessen, og eneste måte å bli bedre er å øve. Som underviser kan han ikke lære studenter hvordan de skal skrive, men han kan gi råd og tips-og-vink; også tips om hva som bør unngås.

Det å være en god forfatter kan være medfødte evner, men de fleste med øving kan tilegne seg kunsten å skrive og til slutt bli ganske habile.

Temperatur påvirker både professoren og fisken

Selv har han hatt mye forskning og redaksjonelt arbeid å fylle dagene med, og det kommer frem at han ikke har vært utenfor Tromsø på 8 år, var sist i utlandet i 2001, og sist utenfor Nord-Norge i 2004.

Selv tåler han ikke varme så godt, og ikke spiser han «vanlig kjøtt» heller. På inngående spørsmål forteller han åpent at han for det meste spiser grønnsaker og noen ganger fiskekjøtt. Når han får spørsmål om hvilke fisk han helst spiser, henviser han til makrell som nettopp er kommet opp fra sjøen og er blitt røkt på stranden.

Makrellen er en fisk som med tiden har kommet nordover de siste årene som følge av temperaturøkning. På 70-tallet var det uvanlig med makrell i Nord-Norge, men nå er de her om sommeren. Det blir også mer vanlig med havabbor, som i grunn er en fisk som har tilhørt Middelhavet, men vi ser at arten forflytter seg nordover

«Selv er jeg ingen varmekjær art, men det hender at jeg midt på vinteren tenker: Hvor har man egentlig havnet hen…»

En uvanlig akademisk døgnrytme

I følge han selv er han ofte i sving med arbeidsdagen tidsnok til å rekke nachspiel på en doktorgrads- eller studentfest. Dagen starter vanligvis litt før kl.2, og døgnrytmen har stadig sneket seg nærmere midnatt fra 80-tallet når arbeidsdagen startet 5.30. Hjemover vandrer han en gang mellom klokken 14 og 15. Da er dagen vanligvis slutt sier han, men det kan forekomme at faglitteratur leses i godstolen hjemme utover ettermiddagen.

Studentmagasinet sitter med et inntrykk av at hjem er like mye her på UiT, og ikke minst, på BFE-fakultetet hvor man kan se at han sklir inn i omgivelsene i sin hvite forskerdrakt, med fiskeslo og gørr på. Her lever professor Jobling for forskning, undervisning, formidlings- og redaksjonelt-arbeid. Han føler selv at han har gjort en habil innsats for institusjonen, noe Studentmagasinet Utropia er enig i.

Foto: Olga Shavrina
Foto: Olga Shavrina

Han kan fortelle at han er ikke den eneste som gjør en akademisk innsats på natterstid. Den tiden på året hvor det nærmer seg innlevering av masteroppgaver bruker det å være overbefolket her på huset klokken 02.00 om natten.

«Da har studentene kniven på strupen», sier professoren, som kan sies å være ekspert på fisk og muligens studenter.

Til slutt viser han studentmagasinet flere gaver fra studentene; en skarv som kan trilles fremover, flere fisk og krepsdyr og en større plysj-hai signert av flere studenter. På haien står det følgende: Takk for alt du har lært oss.

Tekst: Lene Oline Sedolfsen