Foto: Pressefoto

Dager Under

Alle går ned i samme kjeller, men ingen deler samme virkelighetsoppfatning.

Dager Under, en thriller av Arne Lygre, har ankommet Hålogaland Teater med alt det medfører av klaustrofobi, uro og dysfunksjonelle taklingsstrategier. HT har gjort sitt ytterste for å fange publikum i teaterstykkets tyngende brorskap: ved hjelp av 80+ bassdynamoer som vibrerer på frekvenser såvidt utenfor hørselsterskelen, i et minimalistisk grått rom der taket ser ut til å presse seg på, og en kald spiraltrapp blir et gjennomtrengende midtpunkt.

 

Dysfunksjonelt personlighetsgalleri

 

Vi møter Eier (Bernt Bjørn), som påberoper seg eierskapet for denne historien – hans historie. Med alle edle hensikter redder han ødelagte mennesker ved å bryte dem ned i hans fangenskap, for så å bygge dem opp igjen. Et av hans mer velvillige håndtverk er Kvinne (Mary Sarre), gjennomsyret av Stockholm-syndromet og med en dysfunksjonell avhengighet i deres asymmetriske ikke-forhold. Sammen danner de et spenn rundt det motstridige og utemmede fangesubjektet – Jente (Kristine Myhre Tunheim). Den siste tilførselen i dette persongalleriet er Gutt (Kristoffer Veiersted), hvis fangenskap er et resultat av Eiers kleptomane impuls i et svakt øyeblikk. Eiers historie blir dermed røsket ut av hans hender og kastet rundt disse karakterene imellom, og publikum stiller seg intuitivt bak den med mest utvetydige motiv (ikke en lett oppgave å finne ut av red. anm.).

 

Ondskap en sårbarhet

 

Der konvensjonelle fortellinger gir klare helter å heie på og klare skurker å hate, velger Dager Under å tilby en skildring mye nærmere virkeligheten: det nyanserte mennesket. Ondskapsfulle handlinger er kontekstavhengige og bor i alle, det er kun et spørsmål om hvor bristepunktet til hver enkelt er. Hvis presset, kan enhver bli et drapsmenneske (eller et selvforsvarsmenneske). Den store stygge ulven – Eieren – er egentlig en usikker ulv med behov for kontroll, og hans syklus av nedbryting og oppbygging av andre er refleksjon av ugjenopprettelige brister i ham selv. Av den grunn fremstår han ikke så truende som han gjør på papiret. Det gjør derimot de tre resterende karakterene.

 

Det er vanskelig å trekke klare skiller mellom hvor offeret blir en forbryter og omvendt, for alle er både en gjerningsmann og et offer. Denne virkelighetstro fremstillingen av onde handlinger signaliserer at det alltid finnes noe ødelagt i en ødelegger. På det viset blir maktmisbruk og utagering også selvutleverende: det sier noe om sårbarheten til subjektet. Dette er en stor styrke ved Dager Under, og en forfriskende kontrast til Hollywoods teskje-tvangsfóring av publikum med «god vs ond»-dikotomi.

 

Svakhet: Publikumsbestemt

 

Den store svakheten med Dager Under er at det krever et visst publikum. Dette stykket er ikke for alle, og hvis man treffer publikum på rett bølgelengde er dette en opplevelse man blir oppslukt av. Hvis man ikke blir kapret av det psykologiske og atmosfæriske, ender man opp som en uengasjert tilskuer fanget utenfor.

 

Når det klaffer riktig, er dette en opplevelse man ønsker å returnere til flere ganger: om ikke for historien i seg selv så definitivt for dynamikken og atmosfæren. Til de grader at det er ønskelig å gå dypere, nærmere, hardere og enda mer ufiltrert inn i mørket til Dager Under og dets persongalleri. Du vet at du er hektet når det begynner å virke for mildt og tonet ned, også når du sitter og ønsker at lyd- og lyseffektene kunne sammen med historien vare lenger og av enda høyere intensitet.

Tekst: Alexandra Tenebroso

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail