Foto: Violeta Onland

Opplevelsen av frihet og overnaturlige krefter. Mari Boine kan neppe glemmes.

6 februar markertes Samefolkets dag med konserten av den verdensberømte samisk-norske sangeren Mari Boine (59) som trollbandt hele publikumet med hennes magiske og enestående stemme. Mari Boine vokste opp i ei liten bygd, Gámehhisnjárga ved Karasjok, i en samisk familie av småbruker og snekker Josef Boine Olsen og Kirsten Vuolab. Hennes bygd var preget av den pietistisk-religiøse læstadianernes (strengt luthersk) bevegelsen som også sto sterkt i hennes familie. Da samene ble kristnet, ble også joikingen synd. Hun opplevde tidlig nedvurdering og diskriminering av hennes opprinnelige samiske kultur og religion. Mari Boines musikk er preget av kritikken til kirken og fornorskingspolitikken. Hun har et sterkt engasjement for den samiske kulturen og er kalt ambassadør og ikona for samefolket. Mari Boine er kjent som fornyeren av joiken og har lykkes i å smelte sammen samisk og verdensmusikk med elementer fra jazz, rock og folkemusikk fra andre kulturer.

De nye gamle sangene

Konserten var for stående publikum og startet bare kl. 22:00. Jeg prøver vanligvis å ikke ha noen forventninger på forhånd, men det var vanskelig å stille nøytral fordi jeg hadde en gammel drøm om å høre henne under en konsert kunne endelig oppfylles. Jeg kan bare si at konserten overgikk alle forventningene.

Publikumet var i svært godt humør og en del av menneskene hadde på seg den tradisjonelle samedrakten eller attributter av den, det var også noen som vinket smilende med det samiske flagget gjennom hele konserten og danset sammen eller svaiet med lukkete øyne for seg selv. Mari Boine var sammen med et band av dyktige musikere som bidro til at hennes sanger hørtes fornyet og variert, men som hun selv gjentok flere ganger er det hun som er sjefen.

Foto: Violeta Onland
Foto: Violeta Onland

Da Mari Boine kom på scenen, kunne man føle med kroppen en bølge av energi og selvtillit. Hun begynte konserten med Vuoi Vuoi Mu, en sang om fugler, og man kunne se henne vinke eller smile til folk. Hun mottok alle med hjertelig velkommen. Hun sang hennes gamle sanger med ny energi og de hørtes gjenskapt og fornyet. Da Mari sang, så det ut som om hun ikke trengte å anstrenge seg i den minste graden, hun sang fritt som en fugl og med utrolig dyktighet som om stemmen hennes var en helhetlig del av kroppen og en del av den ville samiske ødemarken. Hun sa at da hun var ung, ønsket hun å være flyvertinne, men siden hun ikke ble til en, er hun nå både pilot og fly. Hun sang ikke bare hennes kjente sanger, men framførte også en sang fra et nytt album som kommer til høsten og vil være på engelsk.

Man joiker ikke om en person, man joiker personen

Selv om hun har fornyet joiken er den sentral og vesentlig i hennes sanger. Tradisjonell joik er en naturlig og spontan uttrykksform for stemninger og opplevelser i konkrete situasjoner. Johan Turi, som regnes for å være den første samiske forfatteren, beskriver joiken slik:

«Å joike er en kunst å minne andre mennesker. Noen minnes man i hat, noen i kjærlighet og noen med sorg. Man joiker om landskaper, om dyr, om ulven og villrein og tamrein.»

Joiken tilhører ikke en same, men den personen den er tilegnet. Det sies at man ikke joiker om en person, man joiker personen. Kanskje skjules hemmeligheten her av joiken som strekker seg til menneskenes hjerter. Maris joiking var også ledsaget med en moderne tromme. I eldre tid hadde samer en tromme som kaltes for runebomme og samenes trollmenn brukte den for å skaffe seg kunnskap om skjulte ting og til å komme i transe.

Foto: Violeta Onland
Foto: Violeta Onland

Konserten var dynamisk og full av overraskelser. Mari Boine var humoristisk og oppmuntret publikumet til å joike og danse sammen med henne – hun tok av seg skoene og danset på scenen. Man kunne kanskje ikke joike høyt sammen med henne, men man kunne joike inne i seg selv. Jeg kunne føle at det ikke bare var jeg som var dypt påvirket av hennes musikk, hele publikumet pulserte av glede. Mari Boine er en gåtefull kunstner og har overnaturlige krefter til å nå fram til mennesker.

Jeg har ingen samiske røtter og vokste ikke opp i nærheten av den nordligste delene av Sápmi- men å høre henne syngende brakte meg hjem. Jeg følte meg dypt berørt og hennes stemme, og ledsaget av trommene ble kroppen min oppkvikket. Jeg forstår hennes ønske som verdensartist om å komme med et engelsk album, men jeg synes ikke at det alltid er nødvendig å forstå hva hun synger om. Dette er fordi musikken hennes er den universelle sjelemusikken som går inn i hjertet og finner veier til andres sjeler hvis man bare er åpen og lar musikken hennes inn.

Text: Augustė Jasiulytė

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail