Foto: presse

We Are Here Together

«We are here together» med Carte Blanche er en forestilling som jeg ikke kommer til å glemme både på godt og vondt. Det er en todelt forestilling hvor første akt er «Gjallarhorn» av Mia Habib og andre akt består av Marcel Evelins «The Who of Things». Regelløshet og eksperimentell ekspresjonisme står sentralt i begge aktene. Hvis du ønsker å se en tradisjonell danseforestilling er ikke «We are here together» for deg.

By: Elisabeth Jørgensen

Forestillingens evne til å engasjere er overraskende svingende. I det ene øyeblikket er du sikker på at timer har passert, i det neste sitter du på tuppen av stolen med hjertet i halsen. Det er viktig å bemerke seg at de saktegående minuttene ikke skyldes dansernes evne til å engasjere. De langsomme intervallene hvor gjentakelse og ensformighet er nøkkelord, er et bevisst kunstnerisk valg. I forestillingen viser danserne at når de først ønsker å fange publikum, så kan de virkelig det.

Allerede fra første scene av «Gjallarhorn» er det tydelig at denne forestillingen vil sette publikum på prøve. Åpningsscenen består av at en danser løper rundt og skriker av sine lungers fulle røst for å representere Gjallarhornet; begynnelsen på Ragnarok. På et tidspunkt er det helt mørkt i salen og så stille at man kan høre ei knappenål falle. I «Gjallarhornet» vet man aldri hva som kommer til å skje. Ved bruk av beskjedent, men mesterlig lys- og lyddesign skapes en skremmende stemning. Personlig mener jeg at regiansvarlig, Mia Habib, burde utnyttet overraskelsesmomentet i større grad. I stedet er «Gjallarhornet» saktegående og avløses av voldsomme intervaller. Jeg føler at forestillingen er godt inne på de aspektene de ønsker å utforske, men ikke går drastisk nok til verks for å uttrykke det de ønsker. I alt oppleves første akt som en introduksjon til det besynderlige, men den kan ikke måle seg med andre akt.

«The Who of Things» starter og ender med at danserne ikledd badetøy smører hverandre inn. Det starter med honning og ender med blod. I denne akten ser man tydelige paralleller til ritualisme og kannibalisme. Danserne opptrer i aller høyeste grad profesjonelt og er uberørt av sin egen nakenhet, til tross for at det i begynnelsen kom noe fnising fra enkelte i publikumet. I likhet med første akt viser danserne en enorm beherskelse av sin kunstform, for ikke å snakke om hvordan de orienterer seg utfra hverandre. Carte Blanche er et velsmurt (enten det er med honning eller blod) maskineri som viser presisjon og symmetri fra en annen verden. «The Who of Things» holder på den skremmende stemningen fra «Gjallarhornet», men presser det til et nytt nivå. I slutten av forestillingen må jeg ærlig innrømme at jeg var redd de dansende kannibalene kom til å hoppe ut blant publikum og spise oss alle rå.

For å avslutte: «We are here together», bestående av «Gjallarhornet» (av Mia Habib) og «The Who of Things» (av Marcelo Evelin) med Carte Blanche, er en uforglemmelig forestilling. Til tross for at den til tider er saktegående, sitter man igjen med en overveldet følelse takket være de vågale uttrykkene og voldsomheten. Jeg kan anbefale den på det varmeste. Men ikke sitt på første rad med mindre du er klar til å se både Ragnarok og blodige kannibaler i hvitøyet.

 

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedintumblrmail